En gammeldags julaften

For meg blir det ikke jul uten å ha delt "En gammeldags julaften" fra Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr med elevene. Jeg har pleid å lese hele eventyret for elevene, det tar ca én skoleime, men denne gangen leste elevene selv etter tur. Teksten er tilgjengelig på Bokhylla.no, slik at elevene hadde teksten digitalt på egne PC-er. Én og én leste et passe avsnitt, stoppet opp og valgte selv en medelev til å fortsette lesningen fra skjerm. Innimellom stoppet vi helt opp for å forklare vanskelige ord og snakke om tidsperiode og skikker. Elevene merket seg fort at framkomstmiddelet var hest og slede, og at åstedet for fortellingen var Kristiania.

Denne teksten ga meg anledning til å komme inn på rammefortelling og sjangertrekkene i sagn. I rammefortellingen er løytnanten fortelleren som må tilbringe julen i Kristiania etter sykdom og losjerer hos to jomfruer, hvor han feirer julaften. Sagnet kommer fram litt lenger ut i teksten, når Mor Skau forteller historien hennes mor fortalte, som utspant seg en julenatt i samme by, i Kristiania; om madam Evendsen som går til fropreken i kirken julaften og kommer i gudstjeneste med de døde. Det er denne historien som huskes fra "En gammeldags julaften", historien som skremmer barna og gir leseren frysninger nedover ryggen, der vi ser for oss de døde gripe etter kåpen da madam Evendsen forlater kirken, og at hun finner den igjen liggende istykkerrevet på kirketrappen. Man skal være hardhudet for ikke å grøsse av en slik historie. Det er noe marerittaktig over det å bli grepet etter i flukt, noe de fleste kjenner igjen fra egne drømmer, og nok noe av grunnen til at historien sitter i og huskes lenge etter at den ble fortalt. Rammehistorien om løytnantens sykdom og innlosjering hos de to jomfurer, som han kaller dem, blekner i forhold.


Etterpå snakket vi om jul og julaften,og elevene hadde mye å fortelle. Møte med gammel fortellertradisjon vekket minner om egen jul i moderne tid, med besteforeldre og reiser til fjerne strøk.

Dette ble nye fortellinger om nåtiden, om en annerledes jul med ridning på elefantryggen i Afrika, og tradisjonelle julehistorier om julenissen som ble avslørt og overraskende pakker. Asbjørnsen og Moe leses digitalt på skjerm, uten at stemning og historie forsvinner, men lever videre, ikke fra munn til munn, men digitalt fra skjerm til skjerm. Fortellingen er der fortsatt, og elevene trives både med det gamle og det nye. Slikt blir det skriverier på Facebook av.